Å velge hund handler også om å tørre å vente
Det å ønske seg hund kan fylle ganske mye. Vi begynner kanskje å lese om raser,
se på bilder og forestille oss turer, hverdager og alt det fine vi skal gjøre sammen.
Og når ønsket først har blitt sterkt, er det lett å begynne å lete etter hunden som
kan komme inn i livet vårt så snart som mulig.
Kanskje finner vi en valp på FINN som er leveringsklar nå.
Kanskje kjenner vi noen som vet om et kull, eller vi får tilbud om en hund
mye raskere enn vi hadde forventet. Det trenger ikke bety at noe er galt.
En seriøs oppdretter kan også få en avbestilling, og en hund som trenger et nytt
hjem kan være helt riktig for noen.
Men når noe plutselig blir tilgjengelig, kan følelsen av at vi må bestemme oss raskt
bli veldig sterk. Da kan det være vanskeligere å stoppe opp og spørre:
Er dette virkelig hunden som passer inn i livet mitt –
eller er det først og fremst muligheten jeg har forelsket meg i?
Hvilken hund passer inn i livet jeg faktisk lever?
Før vi ser etter oppdretter eller konkrete valper, tror jeg det er viktig å begynne med oss selv.
Ikke med livet vi håper at vi skal få når hunden kommer.
Ikke med alle planene om lengre turer, mer tid ute og en helt ny hverdag.
Men med livet vi faktisk lever nå.
Hvor mye tid og overskudd har jeg i hverdagen? Hvor mye alenetid vil hunden måtte håndtere?
Bor jeg et sted med mye lyd, mennesker og hunder tett på?
Har jeg barn, andre dyr eller et arbeid som gjør dagene lite forutsigbare?
Hva liker jeg å gjøre, og hvilke behov vil det være vanskelig for meg å møte over tid?
Det handler ikke om å finne en hund uten behov eller utfordringer.
Den hunden finnes ikke. Det handler om å prøve å finne en hund der behovene,
egenskapene og hverdagen vår har en reell mulighet til å passe sammen.
Rase kan fortelle oss noe, men ikke alt. Hunder innenfor samme rase kan være veldig forskjellige.
Samtidig er det heller ikke rettferdig å velge en rase først og senere håpe at akkurat
denne hunden ikke får de egenskapene rasen er kjent for. Jaktlyst, selvstendighet, vakt,
lyd, aktivitetsbehov, sosialitet og sensitivitet for miljøet forsvinner ikke nødvendigvis
fordi vi gir hunden mye kjærlighet og god trening.
Derfor må vi både se på rasen, linjene, foreldredyrene og det enkelte individet –
og samtidig være ærlige om oss selv.
Når det går fort, rekker vi ikke alltid å kjenne etter
Det er lett å tenke at det viktigste er å finne en god hund. Men det å velge hund
handler også om å gi seg selv tid til å ta inn informasjon.
Når en valp er tilgjengelig med en gang, kan vi kjenne på at noen andre kanskje
får den dersom vi ikke sier ja. Bilder og små videoer gjør det enda lettere å knytte
seg til en hund vi aldri har møtt. Og når hjertet allerede har begynt å bestemme seg,
kan spørsmål som egentlig er viktige, føles nesten ubehagelige å stille.
Hvordan er helsen i familien? Hvordan beveger foreldredyrene seg?
Hvordan er temperamentet deres? Hvordan lever hundene til daglig?
Hvilke utfordringer har oppdretteren sett i tidligere kull?
Hva gjør oppdretteren dersom en valpekjøper trenger hjelp senere?
Det finnes ikke en perfekt oppdretter, akkurat som det ikke finnes en perfekt hund.
En lang venteliste er heller ingen garanti for kvalitet. Men det å være villig til å vente
gir oss ofte bedre tid til å undersøke, møte flere mennesker og hunder og
kjenne etter uten at en valp allerede står klar og venter på et svar.
Noen ganger er det riktige svaret ja. Andre ganger er det «ikke denne hunden»,
«ikke denne oppdretteren» eller kanskje «ikke akkurat nå».
Det kan være vanskelig, men det er også en viktig del av ansvaret vi tar på oss.
En god oppdretter velger også
Når vi leter etter oppdretter, er det naturlig at vi har mange spørsmål.
Men jeg mener også at det er et godt tegn når oppdretteren har spørsmål til oss.
En oppdretter som kjenner hundene sine, bør være opptatt av hvilket liv valpene skal få.
Hvordan ser dagene våre ut? Hva ønsker vi å gjøre sammen med hunden? Hvilke erfaringer har vi?
Hva skjer hvis hundeholdet blir annerledes enn vi hadde forestilt oss?
Det betyr ikke at samtalen skal føles som en eksamen.
Men det bør være en gjensidig prosess, der begge parter prøver å finne ut om dette kan bli riktig.
Jeg legger også merke til hvor åpen oppdretteren er. Får vi stille vanskelige spørsmål?
Kan de snakke både om det de er stolte av og om ting som har vært utfordrende?
Passer det de forteller, med det vi ser når vi møter hundene?
Og får vi følelsen av at de ønsker kontakt også etter at valpen har flyttet,
eller avsluttes ansvaret når hunden er betalt og hentet?
Åpenhet betyr mye. Ikke fordi alle svar må være perfekte, men fordi et ærlig bilde
gir den kommende familien en mulighet til å ta et reelt valg.
Hvem skal velge valpen?
Mange har allerede et ganske tydelig bilde av hvilken valp de ønsker seg.
Kanskje ønsker de en bestemt farge eller et bestemt kjønn.
Noen vil ha den roligste valpen, mens andre faller for den som kommer først
bort og virker mest frampå.
Under det ene oppdretterbesøket fortalte oppdretteren at hun forbeholder seg retten
til å velge hvilken valp som skal flytte til hvilken familie. Det likte jeg godt.
Ikke fordi den kommende hundefamilien ikke skal få ha egne ønsker,
men fordi det ikke alltid er den valpen vi først blir tiltrukket av,
som passer best inn i livet vårt.
En erfaren oppdretter har fulgt valpene tett gjennom de første ukene.
De har sett dem i lek og hvile, i møte med nye ting, når de blir frustrerte, og hvordan
de søker støtte og kontakt. De ser mer enn det vi rekker å se under ett eller to besøk –
og de kjenner ofte små forskjeller mellom valpene som ikke er så tydelige for oss andre.
Det betyr ikke at noen med sikkerhet kan vite hvordan en åtte uker gammel valp vil utvikle seg.
Valper forandrer seg, og både erfaringer, miljø, helse og relasjoner vil påvirke dem videre.
Men en oppdretter som kjenner valpene godt, kan ha et bedre grunnlag for å se
hvilken valp som kan passe til en rolig hverdag, en aktiv familie,
barn, andre dyr eller de forventningene den kommende familien har.
For meg handler dette heller ikke om at oppdretteren alene skal bestemme.
Det beste er en åpen dialog. Familien forteller ærlig om hverdagen sin,
ønsker og begrensninger, og oppdretteren deler det de har sett hos de enkelte valpene.
Da leter man ikke bare etter den valpen man liker best i øyeblikket,
men prøver sammen å finne en kombinasjon som kan fungere over tid.
Det vi kan se når vi møter hundene
Dokumentasjon, helseundersøkelser og gode samtaler er viktige.
Men det er også mye vi først får et inntrykk av når vi møter hundene og
menneskene rundt dem.
Jeg ser blant annet på hvordan hundene reagerer når fremmede kommer inn.
Blir de nysgjerrige, usikre, urolige eller svært pågående?
Får de selv velge om de vil komme nærmere, eller blir de holdt fast og presentert?
Hvordan er hundene sammen med hverandre, og hvordan søker de støtte eller
kontakt hos menneskene sine?
Jeg ser også på kroppene deres. Hvordan beveger de seg gjennom rommet eller ute?
Virker bevegelsene frie, eller ser jeg stivhet, avlastning eller tegn på spenninger og smerter?
Klarer hundene å finne ro mens vi snakker, eller er de i aktivitet og beredskap hele tiden?
Et enkelt besøk gir ikke alle svar. Hunder kan ha en annerledes dag, og besøk
i hjemmet påvirker dem også. Derfor skal vi være forsiktige med bastante konklusjoner.
Likevel kan helheten fortelle oss mye: stemningen, relasjonene,
måten hundene blir møtt på og om det vi ser, henger sammen med det vi blir fortalt.
To besøk og tid til å ta inn inntrykkene
Nylig ble jeg med en tidligere kursdeltaker for å besøke to forskjellige oppdrettere.
Hun ønsket ikke bare å finne en valp så raskt som mulig. Hun ønsket å bruke tid
på å finne ut hvilken oppdretter og hvilke hunder som kunne passe best for henne.
Under besøkene så vi på mer enn hvordan hundene så ut.
Vi fulgte med på hvordan de møtte oss, hvordan de var sammen med hverandre, og hvordan
de forholdt seg til menneskene sine. Vi så på bevegelsene deres,
kroppene og om de virket avslappet eller stresset.
Hos begge oppdretterne møtte hundene oss med nysgjerrighet.
De kom bort på eget initiativ, tok kontakt og lot seg gjerne klappe.
Hundene var tydelig knyttet til menneskene sine, og det var en behagelig ro i begge hjemmene.
Oppdretterne var åpne og svarte på spørsmålene våre. Begge besøkene ga derfor et godt inntrykk.
Det betyr ikke nødvendigvis at valget blir enkelt. Noen ganger står vi ikke
mellom et tydelig godt og et tydelig dårlig alternativ. Vi kan stå mellom to steder
som begge virker gode, men som likevel er forskjellige.
Da handler avgjørelsen kanskje mer om hvilke hunder, hvilken oppfølging og
hvilken relasjon som passer best for akkurat dette mennesket.
Og en slik avgjørelse trenger ikke tas mens vi fortsatt sitter i rommet.
Det er lov å reise hjem, la inntrykkene synke inn og kjenne etter.
Noen ganger kan et blikk utenfra hjelpe
Når vi ønsker oss hund veldig sterkt, er det ikke alltid lett å holde både hjertet og
de praktiske spørsmålene i rommet samtidig. Da kan det være nyttig å be om hjelp.
Det kan være en hundetrener, atferdskonsulent eller en annen person som kjenner rasen og
som kan se litt utenfra. Ikke for å ta avgjørelsen for oss, men for å hjelpe oss
med å stille spørsmål, observere hundene og sortere inntrykkene etterpå.
En fagperson kan kanskje legge merke til bevegelse, stress eller samspill
som er vanskeligere å se når vi selv allerede har begynt å forestille oss
valpen hjemme i sofaen. De kan også hjelpe oss med å se forskjellen
mellom det vi håper på, og det livet vi realistisk kan tilby hunden.
Men den endelige avgjørelsen må fortsatt tilhøre den som skal leve sammen med hunden.
Profesjonell hjelp skal ikke overstyre magefølelsen eller bestemme hvilken
valp noen skal velge. Den skal bidra med flere perspektiver og et tryggere grunnlag for valget.
Jeg tilbyr også konsultasjonen Lyst på hund? for deg som ønsker hjelp til å sortere
tanker før du bestemmer deg. Sammen ser vi på hverdagen din, forventningene dine og
hvilke egenskaper og behov hos en hund som kan passe inn i livet ditt.
Vi kan også snakke om valg av oppdretter og hvilke spørsmål
det kan være nyttig å stille underveis.
Å vente er ikke å stå stille
Ventetid kan føles frustrerende når vi har bestemt oss for at vi er klare for hund.
Men ventetiden kan også brukes.
Vi kan lære mer om rasen, møte voksne hunder, snakke med flere oppdrettere og
se hvordan ulike hunder lever. Vi kan tenke gjennom økonomi, pass, ferie,
arbeidshverdag og hva vi gjør dersom hunden trenger mer støtte enn forventet.
Vi kan gjøre hjemmet klart – men også gjøre forventningene våre litt mer realistiske.
En hund skal forhåpentligvis være en del av livet vårt i mange år.
Sett i det perspektivet er noen måneder, eller kanskje lenger, ikke nødvendigvis så mye.
Det viktigste er ikke å få hund raskest mulig. Det viktigste er å gi både hunden og
oss selv best mulige forutsetninger for et liv som faktisk fungerer sammen.
Noen ganger begynner det gode hundeholdet lenge før hunden flytter inn.
Det begynner i spørsmålene vi tør å stille, i tiden vi gir avgjørelsen –
og i viljen til å vente når noe ikke kjennes helt riktig ennå.