Hei, jeg heter Juliane.
Jeg bor i Oslo og jobber som hundetrener og atferdskonsulent.
Men veien hit har ikke vært helt rett.
Ved siden av Hundeskole Pelsnese jobber jeg også i barnehage, og
tidligere i livet har jeg blant annet jobbet som bartender og servitør.
Men tanken om å jobbe med hunder har egentlig fulgt meg store deler av livet.
Da jeg var yngre, ønsket jeg å bli hundetrener. Likevel ble det ikke slik den gangen.
Jeg lyttet nok litt for mye til mennesker rundt meg som sa at dette ikke var noe
man kunne leve av, og at jeg måtte finne meg en «ordentlig jobb».
Senere flyttet jeg fra Tyskland til Norge. Da var det heller ikke det naturlige
tidspunktet å begynne på en utdanning som hundetrener.
Først skulle jeg finne meg til rette i et nytt land, lære språket og bygge opp et nytt liv.
Så ble tanken liggende der i bakgrunnen.
Ikke helt borte.
Bare satt litt på vent.
Så kom Akito
Den 3. oktober 2020 flyttet det, etter mange år uten egen hund,
endelig en liten valp inn hos mannen min og meg.
Akito.
Jeg gledet meg utrolig mye. Men sammen med gleden kom det også noe annet:
ansvar – og ganske mye press.
Plutselig var jeg ansvarlig for dette lille individet.
Jeg ønsket å gjøre alt riktig. Jeg var redd for å gjøre feil som kunne påvirke
ham senere i livet, og samtidig kom det mange råd og meninger fra mennesker rundt meg.
For når man får valp, virker det noen ganger som om nesten alle
som noen gang har hatt hund, vet akkurat hva man bør gjøre.
Midt i denne blandingen av glede, ansvar, usikkerhet og alle rådene rundt meg,
dukket den gamle tanken opp igjen:
Var det ikke du som en gang ønsket å bli hundetrener?
Og denne gangen stilte jeg meg selv et annet spørsmål:
Hvis ikke nå – når?
Fra drøm til yrke
Tanken ble etter hvert til en beslutning.
Jeg begynte på utdanningen min som hundetrener og senere også som atferdskonsulent.
Da jeg startet, tenkte jeg nok først og fremst at jeg skulle lære mer om hvordan vi trener hunder.
Men jo mer jeg lærte, desto flere spørsmål begynte jeg å stille.
Hvorfor viser hunden denne atferden?
Hvordan har hunden det i situasjonen?
Hvilken rolle spiller stress, usikkerhet, smerter, tidligere erfaringer eller
forventningene vi mennesker har til hunden?
Og kanskje viktigst:
Må vi alltid forandre en atferd – eller bør vi noen ganger først prøve å
forstå hva hunden forsøker å fortelle oss?
Disse spørsmålene har etter hvert fått en stadig større plass i måten jeg arbeider med hunder på.
Jeg ønsker ikke bare å være en hundetrener som viser mennesker
hvordan de kan få hunden til å gjøre eller slutte å gjøre bestemte ting.
Jeg ønsker å hjelpe mennesker med å forstå hunden sin bedre.
Se kroppsspråket.
Legge merke til når noe begynner å bli vanskelig.
Gi hunden tid og valgmuligheter.
Og noen ganger legge våre egne forventninger litt til side og heller spørre:
Hva trenger denne hunden akkurat nå?
Akito ble en av mine viktigste læremestere
Akito har også hatt stor betydning for hvordan synet mitt på hunder har utviklet seg.
Han ble ikke nødvendigvis den hunden jeg en gang hadde sett for meg.
Han ble Akito.
Med sin egen personlighet, sine egne behov, grenser, styrker og meninger
om hvordan verden helst burde fungere.
Og ja – med en Shiba Inu i huset lærer man ganske fort at våre menneskelige
forventninger ikke alltid står øverst på dagsordenen.
I dag er jeg veldig takknemlig for akkurat det.
For gjennom ham har jeg lært å se nærmere, lytte mer og ikke alltid lete etter en rask
løsning når en hund gjør noe annet enn det vi mennesker hadde sett for oss.
Hundeskole Pelsnese ble til
Etter utdanningen begynte også Hundeskole Pelsnese å ta mer og mer form.
Og akkurat som jeg selv har utviklet meg, har også hundeskolen og måten jeg arbeider på utviklet seg.
I dag handler arbeidet mitt ikke først og fremst om å «fikse» hunder eller
få bort atferd vi mennesker synes er vanskelig.
Jeg ønsker å se hele hunden.
Hva ligger bak atferden?
Hva prøver hunden å kommunisere?
Hvordan påvirker miljøet hunden?
Har hunden nok trygghet, tid og mulighet til å ta egne valg?
Og hva kan vi mennesker forandre for å gjøre situasjonen lettere for hunden?
For meg handler godt samarbeid mellom hund og menneske
om mer enn lydighet og kommandoer.
Det handler om relasjon, trygghet, kommunikasjon og gjensidig forståelse.
Jeg lærer fortsatt
Å bli hundetrener betydde heller ikke at jeg på et tidspunkt var «ferdig utlært».
Egentlig opplever jeg nesten det motsatte.
Jo mer jeg lærer om hunder, desto mer ser jeg hvor mye det fortsatt finnes å lære.
Jeg leser, deltar på kurs og faglige samlinger, snakker med kollegaer og
møter hele tiden nye hunder og mennesker som får meg til å reflektere og stille nye spørsmål.
Synet mitt på hunder har forandret seg mye siden jeg startet denne reisen.
Og jeg håper egentlig at det fortsetter slik.
For meg er det å utvikle seg faglig også å tørre å stille spørsmål ved det man selv tidligere
har tenkt eller gjort – og være villig til å gjøre ting annerledes når man lærer mer.
Hvis ikke nå – når?
Da jeg startet denne reisen, visste jeg ikke hvor den kom til å føre meg.
Jeg visste heller ikke om det faktisk var mulig å gjøre den gamle drømmen min til en del av livet mitt.
Men jeg bestemte meg for å prøve.
I dag driver jeg Hundeskole Pelsnese og får møte mange forskjellige hunder og
mennesker gjennom kurs, privattimer og atferdskonsultasjoner.
Veien hit har ikke alltid vært enkel, og den er heller ikke ferdig.
Hundene jeg møter, menneskene jeg arbeider sammen med og
kunnskapen jeg får underveis fortsetter å forme både meg og måten jeg arbeider på.
Når jeg ser tilbake på den lille stemmen som dukket opp igjen da Akito flyttet inn i 2020,
er jeg derfor veldig glad for at jeg valgte å lytte til den.
Hvis ikke nå – når?
Og bloggen?
Denne bloggen startet opprinnelig som et sted hvor jeg ønsket å
dele det jeg lærte på veien som hundetrener.
Siden den gang har både bloggen og jeg utviklet oss.
Her deler jeg fortsatt fagkunnskap, bøker og temaer jeg synes er viktige,
men også refleksjoner fra arbeidet mitt og tanker om hvordan vi kan forstå hundene våre bedre.
Ikke fordi jeg sitter med alle svarene.
Men fordi jeg synes det er viktig at vi fortsetter å være nysgjerrige, stille spørsmål og utvikle oss.
Og kanskje sitter du selv med en liten stemme som forteller deg at det er noe du egentlig har lyst til å gjøre.
Det trenger selvfølgelig ikke være å bli hundetrener.
Men kanskje er det verdt å lytte til den.
For noen ganger begynner en helt ny vei med et ganske enkelt spørsmål:
Hvis ikke nå – når?
